En lang en fra Cuba

Dagene på den største øya i Karibien har mildt sagt vært totalforandring i hverdagen vår. Det har for så vidt hver eneste dag vært det siste halve året, men dette topper lista. Magnus hevder det er som å være tilbake i en amerikansk storfilm fra 50-60-tallet, her kjører cubanerne rundt i enorme amerikanere som spruter ut sot ved hvert minste trykk på gasspedalen, sigarer røykes det titalls ganger daglig, rom drikkes til alle tider, baseball spilles av alle i alle aldre og hestedrosjer er siste skrik for å fraktes rundt i brosteinsbelagte byer. Og vi, vi har gjort alt dette – på ekte cubansk vis:

Første møte med Cuba var flott, vi ankom Havanna tidlig på morgenen og etter tre forsøk fant vi et pent sted å bo til en billig penge med hyggelige mennesker. Her er det vanlig å huse turister i sine egne hus og vi var storfornøyde for dette var høyere enn vår standard på mange områder: Rent rom med rent sengetøy, eget bad med rene håndklær og ikke minst; varm dusj! Dagene i hovedstaden gikk med til å planlegge videre reiserute innenfor Cubas grenser og vi startet med å utforske Havanna ved å sette oss på en sightseeingbuss rundt i byen. Dette var faktisk første gang på hele reisen vi har gjort dette, så vi visste ikke helt om vi skulle være stolte eller triste for å ha brutt en motstridende holdning vi har hatt til dette frem til nå. En drøm for arkitekter å komme hit og se de flotte bygningene, men samtidig leit siden husene er gamle og nedslitte. Klesvasken vaiet i vinden på hver eneste ledige plass utenfor vinduene til innbyggerne og på store ledige murvegger var det malt inn tegninger, ord og uttrykk fra Fidel Castro eller Estero Che Guevara – Cubas store helter. Reklame er forbudt i Cuba, Therese var overrasket over å ikke se de vanlige cola- og teleoperatør-skiltene som alltid står i veikanten over alt ellers i verden. Her har de i stedet enorme revolusjonsstatueringer langs veiene og plakater av Che Guevara er heller ikke å forakte. Her forsøkte vi oss på lokal øl, pina colada og cuba libre og etter hvert måtte selv Knudsen røre på salsafoten. Vi ble tatt med av en hyggelig cubaner til Casa de la Musica, et enormt utested med storband som spilte hele natta. Kjempestemning og til og med vi klarte å danse litt salsa. Hvert fall trodde vi det :)

Vi bestemte oss for å besøke Trinidad siden dette var et sted alle anbefalte oss å dra. Dette er en by fra 1514 med såkalte brosteinsbelagte gater, vi ville heller kalt det steingater siden steinene sto opp og var mer til bry enn godt å gå på, men et rolig og behagelig sted å oppholde seg noen dager. Her brukte vi dagene til å ligge på en av Cubas 300 kritthvite strender, gå rundt i byen og på nattetid var det samling på trappa for å se lokale spille og danse og deretter bar det opp til La Cueva, en bortgjemt grotte som var et heidundrandes utested for både lokale og turister! Et nokså uoppnåelig prosjekt vi begynte med var å leie eller kjøpe sykler for å komme oss rundt siden Cuba er et flatt land med store veier over alt. I Trinidad hadde de to BMX-sykler til salgs, noe som ikke var godt nok til vårt formål, og utleiemulighetene var vel heller ikke av de beste da de viste oss skraphandlersykler som så vidt holdt de åtte kilometerne til stranda… Planen ble dermed å ta buss, noe som tar lang nok tid siden bussjåførene stopper hver eneste time for å kjøpe løk, prate med kjente langs veien og ha små matpauser.

Første stopp på vår busstur var Ciego De Avila. Dette er et sted som de fleste turister bare kjører forbi, men vi valgte ut dette stedet på grunn av sin geografiske beliggenhet siden vi var fristet til å besøke Caya Coco. Dette er en av de 4000 øyene Cuba består av, men i fare for å gå i turistfeller lot vi det være og hadde heller et par dager ekstra i Ciego de Avila. Her var menneskene utrolig hyggelige og vi ble møtt med en overlykkelig taxisyklist som fraktet oss rundt hele byen for å finne et fint bosted for oss. Det endte med et flott homestay som vanlig, og en privat syklist hele resten av tiden av oppholdet vårt her. Byen var et shoppingmekka sett i cubanske øyne, for oss måtte vi bare konstantere at det var et bruktmarked uten like. For cubanere er det vanskelig å få tak i klær, men Kina er en god eksportør for dem og mengder av Dolce & Gabbana florerte markedet og var riktig så populært. Vi klarte oss med bare å kjøpe et par sko.

Nasjonalsporten baseball måtte vi også unne en titt, og da hjemmelaget spilte mot nabobyen benyttet vi sjansen til å se en kamp. En kald fornøyelse som varte over tre timer og endte med storseier til hjemmelaget.

Neste stopp var Che Guevaras hovedkvarter Santa Clara, her samlet han troppene under Castros kommando og i ettertid er han blitt glitt gravlagt her og en rekke minnesmerker er spredt over hele byen. Vi fikk tilbud om å sitte på med en buss full av cubanere (som turister egentlig har forbud mot å ta) og siden vi fikk det til en mye billigere penge enn å sitte på med turistbussene takket vi ja. Første stoppested var et avsidesliggende sted som solgte cubansk frokost; boller med ris, svin, kål, tomat og søtpotet og var en sikker vinner hos oss. Neste sted vi stoppet var også i ingenmannsland, og her fikk vi av alle ting beskjed om å gå av bussen for denne bussen skulle ikke til Santa Clara! Lettere forfjamset gikk vi av og ble fortalt på stotrende spansk og engelsk at SC var åtte kilometer i pekende retning. Forbannet tok vi beina fatt med sekken på ryggen og begynte å haike. Ikke noe hell med det. Så oppdaget vi en familie med hest og kjerre som skulle samme retning som oss og dro frem ordboka og forsøkte så godt vi kunne og spørre om det var langt igjen. Heldige som vi var fikk vi skyss med hesten hele veien inn til Plaza de Nacionale, Che Guevaras gravsted, og tok deretter turen inn til byen til nok et homestay.

Litt sol og strand igjen ved kysten av Havanna på Playa de Este fikk en tredagers visitt. Her ble også vår første og siste Monte Cristo prøvesmakt. Servitøren på utestedet vi var på fikk seg en nokså god latter der vi dampet i oss karamellisert røykdunst. Fruen i huset vi bodde hos sendte oss av gårde med lokalbussen som også var en opplevelse i seg selv. Lokalbusser blir aldri fulle nok. Vi sto der med backpackene vår og skviset oss inn så godt vi kunne. Etter en halv time stoppet bussen og politiet ventet utenfor for å kaste seg over tre fulle militære som visstnok var på en ulovlig tur på egen hånd.

Så ventet høydepunktet vårt i Cuba; vi skulle endelig få se hvordan sigarer ble laget! Vinales er stedet, tobakkens hjemland i følge de lokale. Men ved ankomst her viste det seg at det hele var mer en turistmagnet enn noe annet. Huseiere kastet seg over alle turistene så snart de hadde kommet seg av bussen (i vårt tilfelle var det Therese som kom seg over dem ved å falle over hele gjengen…) og tilbøy seg sitt husrom. Vi ble med Tamara, en energisk dame som var utrolig glad i oss og pengene våre. Vi lot oss overtale til å bli med på en ridetur til hest dagen etter, til glede for en og litt sure miner fra en annen. Turen viste seg å bli vellykket og tre timer til hest var jo ingenting for to spreke barnerumper som våre. Riktig nok kjentes det litt i ryggen, og en avtale om massasje mot å ha blitt med til hest var Knudsen glad for å ha inngått på forhånd etter dette stuntet. Vi endte opp med å kjøpe sigarer til en særdeles god pris også før vi rundet av vårt opphold i Cuba ved å dra tilbake til Havanna for å slappe av å lese litt sos. ped.

Nå venter et døgns flyreise til Brasil og vi er klare for sambarytmer og karneval!